Det hele startet da Andreas var på fjelltur sammen med noen kamerater til svigerfaren. En i turfølget visste nemlig at Andreas har spisskompetanse og papirene i orden på alt som omhandler vannkraft. Han fikk spørsmålet om han kunne tenke seg å være med i sluttfasen på oppføring av et nytt vannkraftverk, som ligger noen kilometer fra den store innsjøen Lake Albert midt i Uganda, og nesten ved ekvator. Han trengte ikke særlig lang betekningstid. Slike muligheter dukker sjelden opp. Han måtte slå til.
– Det ble et minne for livet, konstaterer Andreas.
Til daglig er han teknisk leder i Dalane Kraft, selskapet som drifter vannkraftanlegg i Dalane-regionen. I sommer har kompetansen hans kommet til gode i et land som satser tungt på vannkraft og som sårt trenger mer fornybar energi til innbyggerne sine.
– Kraftutbygging i Uganda er i rivende utvikling, og de har mange prosjekter på gang. Jeg føler meg privilegert som fikk være med å oppleve dette på nært hold og hvordan det gjøres i praksis, sier Andreas.
– Prinsippene og kravene for installasjon av vannkraftverk er de samme – uavhengig om det bygges i et vassdrag i Dalane eller midt i Uganda, fortsetter han.
Men der slutter også likhetene mellom å bygge kraftverk i Norge og Uganda.
– Kultursjokk er vel det beste ordet jeg kommer på når jeg skal beskrive de fire ukene på anlegget.
Rundt 50 personer var i arbeid fra tidlig morgen til mørket senket seg over Kigwabya-kraftverket, som ligger omtrent 1000 meter over havet, omgitt av mektig og frodig afrikansk natur. Området er hjem til et rikt og eksotisk dyreliv – men mer om det fascinerende dyrelivet senere.
Fuktig og varmt
Andreas var den eneste nordmannen på stedet, mens resten bestod av fagfolk fra India og lokale hjelpearbeidere fra området der kraftverket ble bygget. Når arbeidsdagen startet, lå temperaturen ofte på 25 grader, men utover dagen steg den jevnt. På de varmeste dagene nådde temperaturen opp mot 37 grader, og med en luftfuktighet på 80 prosent, ble det tidvis heftig for Andreas.
– Det var viktig å få i seg nok vann hele tiden, i tillegg til næring og salt. Men i intens varme er det ikke alltid mat som frister mest. Starten var den tøffeste, men etter hvert venner du deg til å jobbe under slike forhold.
– Når dagen var over, måtte vi holde oss innendørs på grunn av malariamygg. Det var langt til nærmeste sivilisasjon, en halvtimes kjøretur til nærmeste tettsted, så vi tilbrakte som regel kveldene i bygget hvor vi sov, forklarer Andreas.
Nettene var varme og fuktige. Over sengen hadde han myggnett for å beskytte mot malariamygg og andre farlige insekter. Selv om det kunne virke utfordrende å få sove under slike forhold, gikk det etter omstendighetene greit for Andreas.
– Man skulle tro det var vanskelig å sove uten aircondition i den trykkende varmen, men etter en hel dag med arbeid er du så sliten at du sovner likevel.
Eksotisk dyreliv
Samtidig innrømmer Andreas at det var en kveld hvor han ikke fikk til å sove. Tidligere på dagen hadde de funnet en black mamba, en av verdens giftigste slanger, like ved inntaket til kraftverket.
– Den var 2,5 meter lang. Den kvelden måtte jeg sjekke under senga med lommelykt før jeg turte å legge meg, ler Andreas.
Noen uker senere fikk han høre av kolleger at de hadde funnet tre kobraslanger under presenningen som dekket utstyret han hadde sjekket den første dagen.
– Det var kanskje like greit at de ventet litt med å fortelle meg det, sier han med et smil.
Heldigvis var det ikke bare skremmende dyr Andreas fikk oppleve under besøket. Han ble etter hvert vant til at både aper og bøfler dukket opp med jevne mellomrom.
Ble matforgiftet – rakk hjem til Norge i tide
Etter de første to ukene vendte Andreas hjem til Norge for å lade batteriene før den siste turen tilbake til Afrika. Oppholdet hjemme ble langt fra slik han hadde forestilt seg. På hjemreisen begynte han å få følelsen av at noe ikke var som det skulle. Han følte seg dårlig. Beina var knapt plantet på norsk jord før han skjønte at noe virkelig var galt Andreas ble innlagt på Stavanger Universitetssjukehus med både matforgiftning og blodforgiftning, og tilbrakte flere dager på sykehuset med intensiv behandling. Det tok noen uker før han kom seg skikkelig til hektene, og igjen satte kursen for Afrika. De fleste ville kanskje vurdert å avlyse neste tur, men Andreas lot seg ikke vippe av pinnen, men tok sine forbehold.
– Jeg bestemte meg for å ikke ta noen sjanser denne gangen, så jeg pakket med meg 48 pakker Real Turmat, ler han.
Sentral rolle i sluttfasen av prosjektet
Andreas’ hovedoppgave på Kigwabya-anlegget var å sikre at all dokumentasjon ble korrekt utført i sluttfasen av prosjektet, primært innen de mekaniske og elektriske områdene, samt å kvalitetssikre leveransen og arbeidet som ble utført på kraftverket som har en estimert årsproduksjon på i overkant av 22 GWh. Kravene til dokumentasjon er nesten like strenge som i Norge, og han trekker frem de indiske kollegene som svært dyktige på dette området.
– De er flinke på dokumentasjon, noe som hjalp meg mye. De aller fleste var også svært stødige i engelsk, noe som gjorde kommunikasjonen gikk bedre enn hva jeg hadde forventet meg, sier Andreas.
I tillegg var han ansvarlig for å identifisere manglende deler og utstyr. Det var her utfordringene ofte oppstod. Når noe manglet, måtte man som regel reise helt til hovedstaden, Kampala, noe som førte til at mange arbeidsprosesser gikk langsomt. Dette lærte Andreas tålmodighet på en helt ny måte.
– Ingenting hastet. Det som jeg tenkte kunne bli gjort på én dag, tok ofte flere dager. Du måtte alltid beregne at det ville kreve flere purringer. Det er bare slik kulturen er, og noe du absolutt ikke er vant til fra Norge, sier han.
Mange av arbeidsprosessene var manuelle, som for eksempel all betongarbeid, som ble gjort med håndholdte betongblandere.
– Det sier seg selv at tidsrammene for prosjektene blir helt annerledes enn det vi er vant til, forklarer Andreas.
Det er ingen tvil om at de fire ukene, fordelt på to opphold, ble en helt spesiell opplevelse.
– Etter å ha vært med på et slikt prosjekt, gjør man seg naturligvis mange refleksjoner. Selv om det var noen tøffe utfordringer underveis, sitter jeg igjen med uforglemmelige minner og følelse av å ha bidratt til noe virkelig meningsfullt.
